Hverdagsliv

I går morges møtte jeg en diger vanndam utenfor rommet mitt. Det var tydeligvis en lekkasje under vasken, som resulterte i flere liter vann på kjøkkengulvet… Så da var det bare å ta turen til Mr. Basimas kontor for å rapportere. Rapporten måtte jeg ta med til vedlikeholdsavdelingen på andre sida av campus. Jeg visste allerede hvor de holdt til, for i forrige uke gikk jeg dit med rapport om at vi ikke hadde varmt vann. Det har skjedd før, men da kom det i hvertfall kaldt vann ut at varmtvannskrana. Denne gangen kom det INGENTING, så det var tydelig at de hadde koblet fra et eller annet. Det går greit med en kald dusj en gang iblant, men en uke uten varmtvann er litt i lengste laget. Nå har vi varmet vann på komfyren og dusjet med en bøtte. Litt mer tungvint. Men ja, jeg ruslet i alle fall i vei, for vi ville gjerne få ordnet dette før helga. Siden det hadde kommet minst fem liter i løpet av natta, ville det bli ganske så mye i løpet av en helg! Jeg leverte fra meg papirene til en hyggelig mann som sa han skulle prøve å få sendt noen samme dag. Og det gjorde han visst og, for da jeg kom tilbake fra biblioteket på kvelden sa Sadi at de hadde vært her. Men fortsatt drypper det ganske så godt! Nå har vi satt en kjele under røret, lagt et sengeteppe på gulvet for å ta unna det meste, men likevel var det en dam på gulvet igjen i morges… Vi må nok vente til over helga med å få det fiksa, men akkurat for øyeblikket er ikke lekkasjen noe problem lenger – nå er nemlig vannet forsvunnet helt!

Til nå har denne bloggen dreid seg om reiser og ”events”. Men det meste av tida her nede går med til ganske så hverdagslige ting. Jeg går jo for eksempel på skole. Og de siste ukene har jeg fått kjenne på de første virkelig frustrerende situasjonene. La meg gi et par eksempler:

Mandagen etter vi hadde vært i Tsabong skulle jeg levere en oppgave. Jeg hadde ikke gjort den helt ferdig, i god Arnhild-stil, så søndag kveld gikk med til det. Problemet kom dagen etter da jeg hadde lyst til å printe denne oppgaven. Cecilia og Tebby mente det var en printer i bokhandelen, så jeg tok med meg usb-sticken min dit ca en halvtime før jeg hadde neste forelesning. Der så jeg ingen printer, men jeg så en lang kø. Og hvis det var stedet hadde jeg ikke sjans. Så jeg tenkte: kanskje foreleseren bare kan få med seg usb-en og printe på kontoret sitt. Jeg hadde en annen forelesning først, så jeg måtte bare satse på at det gikk greit.

Lørdagen i Tsabong fikk jeg sms fra ei venninne om at vi hadde fått en oppgave i dette faget, som skulle være ferdig til onsdagen. Greit, det skulle jeg klare. Måtte bare få unna økonomioppgaven først. Så jeg møtte opp i klassen klar til å få litt info om denne oppgaven. Det viste seg imidlertid at det var en gruppeoppgave. En skriftlig del skulle leveres, og så skulle det være en muntlig presentasjon på onsdagen. Det var litt verre. Jeg visste med andre ord ikke hva oppgaven gikk ut på og heller ikke hvem jeg skulle jobbe med. Så da foreleseren avsluttet timen sprang jeg fram for å spørre. Jeg fikk vite ett navn, Thomas, og så en gutt vinke fra fjerde rad. “That’s your man – don’t lose sight of him” var ordene fra foreleseren. Så jeg gikk ned for å snakke med han, men hadde ikke tid til å være med på noe planlegging siden jeg hadde økonomiforelesning rett etterpå. Jeg fikk nummeret hans og avtalte å ringe han da forelesningen var ferdig.

Da jeg kom til økonomiklassen hadde alle andre jeg snakket med printet ut oppgave, så da kjente jeg at jeg ble litt stressa. Jeg satt der det første kvarteret, men det endte med at jeg skulket resten av timen (som ikke var mye å gå glipp av for å være ærlig…) og gikk for å få printet. Ei jente foreslo at jeg kunne gå til Head of Department, så det gjorde jeg. Det møtte jeg en meget lite hjelpsom sekretær, som viste til skiltet på døra som sa “I do not print for students”. Jeg spurte om hun ikke kunne gjøre et unntak kun denne ene gangen, siden det hastet, og var første gang jeg printet noe og virkelig ikke ANTE hvor jeg kunne få gjort det. Men svaret var fortsatt NEI, etterfulgt av noe sånt som “You international students always get me into trouble!!” Kjente tårene sprengte på da jeg lukket døra, for dette hadde jeg ikke regnet med. Dama foreslo at jeg kunne gå til IT-services, som skulle holde til lenger borti gangen. Jeg gikk dit, og møtte en låst dør. Herlig! 20 minutter igjen til timen var ferdig… Like ved kom jeg plutselig over et datarom fullt av folk. Jeg spurte en gutt om han visste hvor jeg kunne få printet ting, og han sa jeg kunne gjøre det der. Han logget seg på med sitt studentnummer, fant dokumentet mitt og trykket “Print”. Ok. Bra. Nå hadde jeg fått ordna det. Jeg måtte bare gå til et annet rom for å hente utskriften. Og selvfølgelig var denne døra også låst! Rommet ville bli åpnet igjen klokka to, men det ville være for sent for meg! Da hadde jeg bare ett siste håp, og det var å gå til det internasjonale kontoret i administrasjonsbygget som er et lite stykke unna… Det traff jeg heldigvis ei hyggelig dame som gav meg tilgang til en pc og en skriver. 13.30 hadde jeg utskriften i hånda, og småsprang tilbake til klasserommet. Der hadde de avsluttet ti minutter før tida, og folk var akkurat i ferd med å forlate stedet. Jeg rakk såvidt å stikke oppgaven i hånda på professoren før han løp avgårde… ALDRI MER sier jeg bare. Heretter skal jeg printe ting dagen før det skal leveres! Og jeg har nå funnet ut at de fleste faktisk printer ting utenfor campus! Det er visstnok to printere på biblioteket, men der må man logge seg på med brukernavn og passord, noe jeg ikke har klart foreløpig.

Etter mitt lille printemareritt ringte jeg Thomas, og han sa han kunne komme og møte meg og gi litt info om oppgaven. De hadde ikke gjort noen ting, verken på fredagen eller denne dagen, men hadde avtalt å møtes dagen etter klokka ett for å skrive oppgaven. Noe som betydde at jeg måtte skulke et annet fag for å bli med. Ok, det var mandagen, og bare begynnelsen på den fryktelige uka.

Tirsdag møtte jeg opp ved fontenen utenfor Social Sciences klokka ett, og oppdaget at det var KUN gutter der. Så der satt jeg og skulle skrive oppgave, ei hvit jente blant åtte svarte gutter. Interessant. Etter ei stund kom også ei jente, som viste seg å være 18 år, så heller ikke hun hadde særlig autoritet i forhold til dem. Jeg prøvde å komme med noen forslag og synspunkter, og endel ble tatt med. Det sier seg selv at når ti personer sitter sammen og skal skrive en oppgave kan det ikke bli særlig effektivt. To sider tok fire timer. Det gikk greit ei stund, helt til en av gutta ble veldig utålmodig, og utnevnte seg selv til chairman of the group, og sa “my word is final”. Ok, greit nok å ha noen til å styre ting litt, og få effektivisert arbeidet. Hadde det ikke vært for at denne fyren var usannsynlig irriterende. Han satt der og lirte av seg den ene setningen etter den andre, og min personlige mening var at han pratet TØV! Han kom med innviklede ord og formuleringer som virkelig ikke hadde noe med saken å gjøre. Og jeg var den eneste som kommenterte det. “Sekretæren” hans noterte, og de seks andre gutta satt og sa ingenting. Jeg prøvde å ikke angripe, men heller komme med saklige spørsmål og kommentarer, men han var ikke til å rikke. Jeg kjente jeg ble mer og mer provosert, men til slutt kapitulerte jeg og sa “you know what, never mind – just do it your way!” Etter at oppgaven var “ferdig” måtte vi bestemme hvem som skulle gjøre presentasjonen neste dag, og selvfølgelig ville de ha meg til å gjøre det!! Jeg sa at det kom ikke på tale, og til slutt ble det godtatt. Hadde det vært min oppgave skulle jeg med glede gjort det, men å stå der og presentere noe jeg ikke selv kunne stå inne for, det hadde jeg veldig lite lyst til! For oppgaven var virkelig ikke bra… Så det endte med at Mr. Chairman skulle gjøre presentasjonen. Da jeg forlot stedet kjente jeg igjen at tårene presset på, og da jeg kom tilbake til rommet mitt slapp jeg dem løs. Mine første tårer i Botswana. Jeg kjente også at jeg på en eller annen måte var nødt til å få ut aggresjonen min, så det endte med at jeg tok på meg joggesko og gikk bort på nasjonalstadion og løp noen runder. Det hjalp.

Dagen etter da Mr. Chairman var ferdig med presentasjonen (som forøvrig bare var å lese opp det vi hadde skrevet…) kom det flere krasse spørsmål og kommentarer fra de andre elevene, som han ikke kunne svare på. Jeg svarte på ett av dem fra salen. Det verste var at det som kom opp var nøyaktig de samme tingene som jeg hadde påpekt dagen før, mens vi satt og skrev oppgaven…på den ene siden var det irriterende, fordi hvis jeg bare hadde stått på litt til kunne oppgaven blitt mye bedre. På den andre siden tror jeg han husket tilbake og skjønte at han kanskje burde vært litt mer åpen for innspill og ikke bare totalt ignorert alle andres meninger! Så aldri så galt at det ikke er godt for noe, I guess… Har i alle fall bestemt meg for at karakterene ikke kommer til å bli hovedfokus her nede. For det første fordi man har lyst til å drive med andre ting enn kun skole, og for det andre fordi man rett og slett ikke alltid har muligheten til å avgjøre sin egen skjebne når det gjelder sånne ting her nede. Har gruppeoppgaver eller framføringer i de fleste fag, og alt teller på den endelige karakteren.

Torsdagen hadde jeg lyst til å få kopiert fra noen bøker på biblioteket. Det er nemlig sånn at pensumlistene her er endeløse, og få av bøkene finnes i mer enn ett eksemplar på biblioteket. Har bestilt noen bøker fra bokhandelen her også, men de lar vente på seg… I alle fall, jeg gikk for å kopiere, og etter å ha sjekket alle etasjene fant jeg ut at det var TO av ELLEVE kopimaskiner som virket. Resten var defekt på en eller annen måte. I tillegg var det ingen av disse som kunne gi meg en liggende kopi sånn at jeg kunne få to sider på ett ark. For å gjøre dette måtte man mate kopimaskina med papir manuelt fra den ene sida. Så jeg gikk og forklarte situasjonen for ei dame og spurte om de hadde noe papir. Men det kunne hun ikke gi meg. Papir fylles på om morgenen, og så blir skuffene låst. Jeg prøvde å forklare igjen at det ikke hjalp meg så mye om det var papir i skuffene fordi jeg måtte putte det inn på sida, men hun kunne “dessverre ikke hjelpe meg”. Så etter å ha kasta bort en time på ingenting på biblioteket gikk jeg tilbake til rommet mitt. Biblioteket er forøvrig veldig nytt og fint!

Biblioteket

Statuen foran biblioteket symboliserer hvordan byggingen av dette universitetet ble finansiert: nemlig ved at alle innbyggerne i Botswana gav en ku hver (som er verdt ca. 1000 kroner)

Det var et lite innblikk i noen av mine frustrerende øyeblikk de siste ukene. Håper ikke dere nå sitter igjen med inntrykk av at jeg mistrives og vil komme meg vekk herfra! Har fått det litt på avstand nå, og kan smile av det, men den uka følte jeg virkelig at verden gikk meg litt imot! Ellers trives jeg fortsatt godt her nede. Skoledagene kommer og går, og noen fag er mer interessante enn andre. Akkurat som det også er forskjell på forelesere. Jeg har to som er veldig dyktige; ei driftig dame fra Botswana og en mann fra Zambia. Det første han sa på første forelesning var “Don’t be late! If you’re ten minutes late, don’t bother to show up!”, og i begynnelsen kastet han faktisk folk ut hvis de var for sene. Nå har han imidlertid myknet litt. Mandag var første gang han ikke kom til timen, og det skjønte vi allerede kl. 09.02. For han er ALLTID presis, eller helst litt før tida. Dessverre er han en av de få. Jeg har en professor som alltid er sen, mellom 7 og 20 minutter…det er ganske frustrerende. Og jeg har en som avlyser forelesninger i hytt og pine. Den siste var i går. Fikk beskjed på onsdag da han sa: “det var noen som sa de syntes jeg ikke skulle komme på fredag, så da sees vi på mandag!” MERKELIG! Men dette er Afrika…  

Har nå fått tatt noen bilder av min nye familie, så tenkte jeg skulle skrive litt om dem. Den yngste er Tebogo, eller Tebby. Hun er 29 år, og min storesøster her i leiligheten. Hun studerer fysikk, og hun er virkelig nydelig.

Tebby

Har også fått en mor, Cecilia på 38. Hun er lærer og tar master i engelsk. Vi sitter ofte og spiser enten frokost eller lunsj sammen, og hun forundres stadig over mine matvaner. Som f.eks. at det er mulig å spise både en brødskive med skinke OG en med syltetøy i samme måltid! Eller at jeg kan spise både brød OG yoghurt. Eller drikke både juice OG te!!! Til gjengjeld ler jeg av henne når hun tygger kyllingbena sine, eller når hun for tredje gang samme dag sier at hun er trøtt og vil ta en “nap”. Cecilia har en datter på 13 år som bor hos moren hennes i en landsby i nærheten av Gabs. Hun har også en kjæreste, Kabelo eller KB, som bor her litt innimellom. I begynnelsen ble jeg litt skremt når denne høye, tynne fyren med lange dreads plutselig kom spaserende ut av dusjen, kun iført et lite håndkle, men nå begynner det å bli en vane. Cecilia er min private setswana-lærer, sammen med Sadi. De har nå begynt å snakke nesten bare setswana til meg om morgenen, og slipper meg ikke ut døra før jeg har fortalt hvor jeg skal – på setswana! Men det er gøy, for jeg merker at flere og flere ord og setninger fester seg i hodet mitt! Her er noen eksempler:

Ke ja sefitlholo = jeg spiser frokost

Ke ya go tlhatswa = jeg skal til vaskeriet

Ke ya go ja dilalelo go ko Thomas = jeg skal til Thomas for å spise middag

Ke ya go latlha matlakala = jeg skal ut med søpla

Ke tla go bona kgantele = ser deg senere!

Sadi er veldig søt, og hun er bestemora i familien. Jeg trodde egentlig hun var tanta mi, men forrige uke hadde hun en hofte ute av posisjon, og lurte på hvem av barnebarna som var gravid. For her fungerer det nemlig sånn. Bestemora får en hofte ut av posisjon når et barnebarn er gravid. Kan bare si at det ikke er meg. Til tross for at jeg har fått flere frierier og mindre forpliktende tilbud her nede. For eksempel var det en forrige helg som etter at jeg hadde avslått frieriet hans sa at vi kanskje bare kunne få et barn sammen, og at han kunne være mitt “small house”. For det måtte jo alle ha! Det snakkes mye om “small houses” her nede. La oss bare si at kona bor i det store… Men tilbake til Sadi: jeg ble lettere sjokkert da hun fortalte at hun har en datter på 22, for jeg ville kanskje gjettet at hun var 35 år. Hun har også to andre barn på 17 og 12. Sadi er lærer som Cecilia, og tar master i matte.

Sadi

DK er tanta mi, og hun har akkurat fått godkjent masterprosjektet sitt, noe som betyr at hun er ferdig som student ved UB, og vi hadde en liten feiring for henne i forrige uke. Hun jobber i “ministry of health” så vi ser ikke så mye til henne. Hun drar på jobb før jeg står opp om morgenen, og har som regel lagt seg når jeg kommer tilbake til leiligheten om kveldene.

Cecilia og DK

Siste kvinne i leiligheten er Manthati fra Lesotho. Hun har tre barn, og jeg tror faktisk hun også er lærer. Jeg har ikke snakket så mye med henne, men hun er alltid veldig blid og hyggelig. Har ikke noe bilde av henne ennå, for hun var hjemme en tur da vi hadde feiringen for DK.

Det var litt om hverdagslivet her på campus. Nå vet dere litt mer om hvordan jeg har det til vanlig. Og som dere skjønner er det både gode og frustrerende stunder, som alle andre steder!