The Okavango Experience:)

Det var fryktelig så fort ukene fløy nå da…tre av fire eksamener er nå unnagjort, og den siste er ikke før på fredag, så DA, ENDELIG kommer innlegget om Okavangoturen vår! Mr. Tom, Sabine, Thomas, Franka og jeg bestemte oss for å tilbringe vår mid semester break i bushen, og det var virkelig en helt unik opplevelse! Opprinnelig hadde vi valget mellom to alternative turoperatører, men vi endte opp med å velge Okavango Polers Trust. De var ganske mye billigere enn de andre, og opplegget hakket med primitivt, som egentlig begge var gode grunner til å velge dem. Vi snakker kanotur, fotsafari, camping i bushen og lage mat på bål!

Vi reiste fra Gabs fredag kveld, med nattoget til Francistown. Det å komme seg inn til toget var en utfordring i seg selv, for da vi kom ca en time før toget skulle gå var perrongen PAKKET med folk. Og det var EN liten sluse som alle måtte gjennom, så det tok sin tid. Da toget endelig kom ble folk helt ville og hoppet på i fart i håp om å sikre seg et sete. Vi hadde reservert sovekupé på andre klasse, og hadde det dermed ikke like travelt med å komme oss ombord. Og jo nærmere vi kom den vogna vi skulle inn i, desto mindre folk var det rundt oss. Det var tydelig at de fleste ikke spanderte på seg en billett til 107 pula. Tror en billett på økonomiklasse koster noe sånt som 28. Selv om kupéen var liten, trang og ikke minst VARM, var vi glade for å ha senger, for de andre vognene var virkelig altfor fullpakket til å få seg en komfortabel natt. Neste morgen ankom vi Francistown, ruslet bort til busstasjonen, og satte oss på bussen til Maun. Vi var ikke engang halvveis til Seronga, som var stedet hvor den VIRKELIGE turen vår skulle starte… Etter en seks timers busstur ankom vi Maun i tretida, ringte ørten campingplasser, for å få til svar at de alle var fullbooket. Til slutt fikk vi endelig napp på Okavango River Lodge. Der hadde de EN hytte ledig med fem senger. Så vi slo til på det…

Neste morgen var det tidlig opp igjen, drosjen hentet oss klokka sju, og vi kom oss såvidt med bussen til Shakawe – igjen en tur på ca seks timer. I løpet av de to bussturene våre måtte vi ut av bussen 3-4 ganger på ulike “check points”. Noen steder ville de se identifikasjonspapirer, andre steder ville de se gjennom sakene våre. Flere av stedene spurte de om vi hadde sko i sekkene våre, og på ett sted måtte vi faktisk hente de store sekkene våre fra bagasjerommet, ta dem ut at de store røde plastsekkene vi hadde pakket dem godt inn i, slik at de kunne se på reserveskoene våre. Det var munn- og klovsyke de var redde for. Kvegdrift er en av hovednæringene her i landet, og særlig i nord er det problemer med munn- og klovsyke. Men vi kom oss da til slutt fram til Shakawe. Derfra var det litt mer utfordrende å komme seg videre. Det er nemlig ikke kollektivtransport i dette området, så vi måtte satse på å få haik med noen. Etter å ha ventet ca en time kom det en liten lastebil som skulle til Seronga, og vi hoppet ombord på lasteplanet sammen med ca ti andre.

Etter å ha kjørt noen få kilometer måtte vi krysse Okavango River. Det var en liten ferje som gikk fram og tilbake, og denne kunne ta tre biler om gangen. Så det ble et par timers venting ved elva. Men endelig kom vi oss over, og fikk med oss solnedgangen på veien.

Fortsatt hadde vi ca tre timer foran oss på en støvete grusvei, og det ble også stappmørkt og faktisk ganske kjølig. Vi stoppet i utallige små landsbyer for å enten ta på eller slippe av folk, eller hente og bringe ting som skulle hit og dit.

Med endelig kom vi oss fram til Seronga og Mbiroba, campen til Okavango Polers Trust. Der ble vi møtt av en mann med lommelykt, som kunne fortelle at de hadde strømbrudd, så det ble derfor ingen middag. Vi gikk halvveis i blinde fram til hytta der vi skulle bo, fikk tent et par parafinlamper så vi kunne se hvor vi skulle sove, og bestemte oss for å ta en tidlig kveld.

Neste morgen ble vi hentet av en truck som kjørte oss til “The mokoro station” som var stedet vi skulle starte den virkelige turen vår. Vi fikk hilse på de tre guidene våre, Justin, Baja og Gripper, og la i vei i mokoroene (kano). Det gikk ikke lenge før vi hørte lyder på elvebredden, og Gripper kunne fortelle oss at det var elefanter. Jeg spurte forsiktig: “De er vel ikke farlige for oss nå som vi er i vannet?” Jeg fikk til svar: “NO, they are VERY dangerous!” Det samme ble sagt om flodhestene. “If you bump on it, it will break your mokoro and kill you. But it won’t eat you….the food is for the crocodiles!”. Så du kan si at etter ti minutter i kanoen var jeg ikke akkurat beroliget med tanken på 10 cm klaring til vannoverflaten…og at vi skulle tilbringe fem dager her ute i bushen. Men jeg prøvde å lene meg tilbake og nyte kanoturen.

 Etter halvannen time på vannet, både gjennom laguner og små kanaler som du ikke kunne se før du befant deg i dem, kom vi fram til stedet hvor vi skulle slå leir, bar alle tingene på land og med litt hjelp fra Justin klarte vi jentene fint å få opp teltet før gutta var halvveis. Myggnettet bød imidlertid på mer utfordring…

Deretter tok vi en rusletur i området, ca to timer, hvor vi ikke så noen dyr, men fikk vite masse om trærne og plantene, myter og nytteverdi. Vi så også spor etter en løve som hadde vært ca. 200 meter fra campen vår dagen før, og fikk instrukser om hva vi skulle gjøre hvis vi nå skulle møte på noen av disse dyrene på nært hold. Løver er visstnok som hunder, så hvis man kommer nær, er det beste å bare ta det helt rolig, og rygge tilbake sakte men sikkert, men alltid hold ansiktet mot løven. Hvis man løper er det visstnok et signal på at man har lyst til å sloss, og løven vil komme løpende etter.

Vi ble gitt tre alternative løsninger på “komme litt for nær ville dyr”-scenarioet:

1) Løp for livet!!! Men husk: løp sikksakk! Viktig!

2) Klatre opp i et tre! OBS! funker ikke på elefanter – de velter det…

3) Legg deg ned og spill død. Det er det beste alternativet hvis du kommer FOR nær, f.eks. bøfler. OG ta av deg sekken så de ikke kan få hornene inn under den, og dermed få deg opp fra bakken. Hvis du prøver å løpe fra en bøffel som er for nær, er du død…

Igjen en litt skremmende start på en fem dagers tur, men samtidig kjekt å vite. Jeg er glad de ikke fortalte det på dette tidspunktet, men det viste seg noen dager senere at ingen av de tre guidene faktisk hadde testet ut noen av disse strategiene…

Dag nummer to ble også tilbragt i samme område, og vi gjorde en tre-fire timers tur, siden vi skulle flytte campen senere denne dagen. Denne dagen så vi heller ikke så mange dyr, men vi fikk i alle fall sett elefanter på ganske nært hold. Vel tilbake pakket vi ned campen, og satte oss i mokoroene halvannen times tid, til neste camp, som lå kanskje 50 meter fra elva. Vi fikk opp teltene igjen og lagde oss litt mat, og etter ei stund spurte guidene om vi hadde lyst til å bade. Jeg syntes det hørtes litt småskummelt ut, særlig med tanke på krokodiller, men tatt i betraktning at vi ikke hadde sett en eneste så langt, og at disse mennene lot til å kjenne området godt, lot vi oss friste til å si ja. Det var virkelig herlig med et bad etter to dager uten dusjmuligheter. Etterpå tok vi kanoene opp til en lagune like i nærheten og nøt solnedgangen sammen med flodhestene. Tilbake i campen lagde vi middag, og resten av kvelden ble tilbragt rundt bålet med godt selskap og god stemning.

Dagen etter var det klart for en skikkelig safaritur til fots. Fikk sett både elefanter, bøfler, vortesvin, giraffer, sebraer, antiloper og flodhester, men siden vi var til fots kom vi ikke så veldig nær, noe bildene mine også bærer preg av… Har mange bilder jeg kan sitte og se på ganske lenge og tenke for meg selv: “jeg tror det skal være et dyr her ett eller annet sted…”

Det var fascinerende å se hvordan Gripper klarte å finne disse dyrene for oss. Vi ruslet rundt i ingenmannsland, plutselig kunne han stoppe opp, si hysj, bare stå og se litt ut i lufta eller lytte, for så å gå videre. Han fortalte senere at han kunne høre på vinden, og se på en spesiell fugleart hvor dyrene befant seg. Her snakker vi mann av naturen, og lokal kjennskap til tusen!!

Det var en skikkelig tur på 18-20 km, og vi hadde ikke med oss allverdens med vann. Og det var VARMT… Men vi klarte oss tilbake til campen, og hadde lært en lekse om å få seg nok drikke i varmen…igjen dro vi til badeplassen og fikk kjølt oss ned etter en lang og svett, for ikke å snakke om møkkete dag i bushen. Gikk gjennom en del områder som hadde brent en uke tidligere, så asken lå fortsatt tørr og svart. I tillegg var det sand alle andre steder, og litt gjørme her og der…

Senere tok vi kanoene opp til lagunen og flodhestene igjen, nøt solnedgangen og prøvde fiskelykken. Det var veldig moro med fiskingen, for selv om vi bare fisket med mark og krok tok det sjelden mer enn ti sekunder før det bet, og vi dro inn den ene fisken etter den andre!!

Rundt bålet etter middagen diskuterte vi litt oss i mellom hva vi hadde lyst til å gjøre dagen etter. I utgangspunktet hadde de lagt opp til en kombinasjon av kanotur og fotsafari. Gripper sa at vi skulle ha to timer i kanoen, så to timer i bushen og så to timer i kano igjen. Sabine og Franka spurte da om vi kanskje kunne ta en lengre fottur på fredagen, siden de var mer gira på å gå enn å sitte i kanoene hele dagen. Vi kom til slutt fram til et kompromiss der vi endte opp med en time i kano, fire timer i bushen og en time kano igjen. Det var en løsning vi alle kunne si oss fornøyd med, selv om diskusjonen fortsatte på tysk rundt bålet, og det var litt uenighet siden Franka hadde spurt guidene uten å konsultere med resten av gruppa først…

Dagen etter bar det i vei og da vi nå hadde gått i bushen i tre og en halv time, tok vi en pause ved en teremittue, og gutta spurte: “Så; har dere lyst til å fortsette, eller skal vi snu og gå tilbake?”. Vi spurte hvor langt det var tilbake, og da svarte de: “tja…tre og en halv, kanskje fire timer”. Og vi som hadde regnet med å være tilbake om bare en halvtime!! Da vi spurte dem hvorfor de plutselig hadde lagt om planene sa de at de hadde hørt diskusjonen vår kvelden før, og skjønte at vi hadde lyst til å gå mer. Så da hadde de bestemt seg for å gjøre en VIRKELIG lang fottur denne dagen! Det eneste som ikke var så greit med det var at de ikke hadde snakket med oss om det. Så IGJEN hadde vi for lite vann. De tre guidene hadde tre liter på deling (som viste seg å være mer enn nok for dem…) Vi hadde tre liter hver, unntatt Thomas som hadde tatt med seg kun halvannen (som kanskje ville vært nok hvis turen hadde blitt fire timer som planlagt…) Men det var allikevel litt i minste laget for en hel dag ute i varmen. Takk og pris at det var litt overskyet innimellom og en kjølig bris som forhindret oss i å forgå av heteslag (kjølig er vel kanskje ikke helt ordet, men likevel!).Vi fikk det litt travelt med å komme oss tilbake, for denne dagen skulle vi også bytte camp. Men også denne dagen rakk vi et bad. Det vil si, det var ikke helt planlagt, men da vi satt i kanoene og var halvveist tilbake til leiren, sto det plutselig en elefant helt på elvebredden og to litt lenger unna, så vi var nødt til å vente ei stund der. Så da tok vi like gjerne en dukkert, med elefantene i bakgrunnen! Mr. Tom rakk til og med litt beaty treatment…:)

Tilbake i leiren var det bare tida og veien, så vi lagde litt mat, pakket sammen sakene og la i vei i mokoroene. Vi hadde en halvannen times tur foran oss, og det var ganske nøyaktig like lenge til sola ville dale ned bak horisonten. Men det gikk akkurat. Vi kom til det nye stedet, og ble litt overumplet av tre elefanter som sto kanskje femti meter unna. De var rolige, men litt for nær, så Gripper og de to andre begynte  å klappe i hendene og hoje og skrike for å få dem unna. Og det virket. Rakk akkurat å få opp teltene og få tingene på plass før mørket falt på. Dette ble en hyggekveld rundt bålet, med god stemning og etterhvert også noen gode historier. Det vil si, vi ville gjerne høre skikkelige afrikanske historier, men det hadde de ikke. Heller ikke fra sine karrierer som guider (det var på dette tidspunktet vi fant ut at ingen av dem faktisk hadde vært i skikkelig nærkontakt med noe som helst…) Men etter hvert løsnet de litt på snippen og begynte å fortelle vitser om dyrene i den afrikanske bushen. De var virkelig ikke spesielt morsomme, og hadde heller ikke gode sluttpoeng, men vi satt der og lo så tårene trillet. Jeg tror det var “Mr. Hippo”, “Mr. Hare” og “Mr. Buffalo” som gjorde susen…pluss det faktum at de tilsynelatende syntes det var veldig morsomt! Det var rart å tenke på at det allerede var vår siste natt i det velkjente Okavango-deltaet. Vi tenkte tilbake på de siste dagene, og konkluderte med at vi hadde fått oppleve veldig mye på kort tid. Og vi hadde hatt en helt unik opplevelse. EN ENESTE mokoro med to lokale folk var alt vi møtte på vår vei. Ikke en eneste turist! Vi hadde også klart å unngå skader og skremmende situasjoner, noe vi senere fikk høre fra guidene at faktisk var nærmere enn vi hadde oppfattet på de gjeldende tidspunktene. For eksempel så vi den ene dagen en stor flokk med fugler som sirklet rundt i lufta. De sa det sannsynligvis var et dødt dyr der, så vi burde ikke gå i nærheten, og nå fortalte de oss hvorfor: man skal ikke konkurrere med en løve om byttet… De fortalte også at de hadde hørt bavianene skrike den ene dagen, som visstnok betyr at de varsler hverandre om at det er en løve eller et annet stort rovdyr i nærheten. Så selv om vi ikke fikk sett noen av dem var de kanskje nærmere enn vi var klar over. Vi var også ved to anledninger veldig nær både elefanter og flodhester, og selv om guidene virket uforskammet rolige der og da fortalte de at de faktisk hadde vært litt usikre på hva de skulle ta seg til, og hvordan de skulle takle situasjonen. Vi hadde også ved to anledninger giftige og STORE såkalte “baboon spiders” i campen vår. Den første gangen lot de den bare spasere avgårde som den ville. Vi så den på en presenning, spurte Justin om han kunne komme og se og om den var giftig. Han svarte: NO, it’s VERY poisonous!!” Neste dag da samme edderkopp igjen dukket opp, bestemte de seg for å drepe den. Noe jeg følte meg mer komfortabel med. Det var ganske utrolig at Gripper fikk øye på den, for vi satt i mørket rundt bålet. Plutselig så han på meg og sa: “kan jeg få litt lys her?” Og der spaserte en gedigen, giftig edderkopp mot oss, bare to-tre meter unna…

Fredagen ble en rolig dag, med en liten kanotur tilbake til området rundt den første campen vår, og en rolig rusletur i bushen. Vi så spor etter både en slange og krokodille, og Gripper mente krokodillen sannsynligvis var omtrent fem meter lang, skulle man dømme fra fotsporene. Så vi var enige om at det kanskje var like greit at vi ikke traff på den! De lærte oss også et spill, som vi spilte i sanden med nøtter fra Marula-treet.

Og igjen ble dette en dag hvor han fortalte masse om trær og planter, og testet oss litt på hvor mye vi faktisk husket fra dagene før. Tilbake ved mokoro-stasjonen var det på tide å ta farvel, og det var litt vemodig. Vi følte vi hadde fått et forhold til disse mennene i løpet av dagene våre i den afrikanske villmarken. Og det var rart å tenke på at vi nå skulle tilbake til sivilisasjonen i Gabs, og ikke minst skolearbeid og alt annet som ventet der… Det var liksom bare et fjernt minne nå etter noen dager med primitivt villmarksliv. Tilbake på MbiRoBa Camp var det klart for den første dusjen på fem dager, og det var HERLIG:)

Morgenen etter hadde vi bestemt oss for å fly ut for å spare litt tid, så da var det bare å komme seg opp klokka halv seks. Det var en to timers flytur til Maun, i en liten Cesnau. Fem seter pluss pilot.

Det gikk fint de første 20 minuttene, men så begynte kvalmen å stige opp i meg. Så da var det bare å gi opp…sju ganger måtte hodet ned i spyposen. Og det eneste som var i magen min på det tidspunktet var en gulrot og litt eplejuice. Så det var ikke så mye som kom hver gang. Da jeg så på Thomas sin klokke at det var enda en time igjen lurte jeg litt på hvordan jeg skulle overleve. Franka strøk meg på skulderen hver gang jeg spydde, og Mr. Tom snudde seg av og til for å spørre hvordan det gikk. Jeg var lykkelig og glad da jeg plutselig så masse hus og skjønte at dette var nødt til å være Maun, noe som betydde at vi snart ville være på bakken. Det var såvidt jeg klarte å stavre meg ut av flyet med god hjelp fra Mr. Tom, og etter ti minutter på bakken begynte jeg å få igjen litt av fargen i ansiktet… En scenisk flytur over Okavango er sikkert fint, men jeg kommer nok ikke til å gjøre det igjen!! Det skal nevnes at Sabine også fylte opp en pose i løpet av turen, og Mr. Tom og Thomas hadde hver sin runde med spying, så det var faktisk bare Franka og piloten som klarte seg hele veien…

Til tross for at slutten på turen ikke ble den beste (eller at jeg i alle fall ikke fikk nyte utsikten slik jeg hadde ønsket…), var vi alle enige om at det hadde vært en fantastisk opplevelse, og noe vi kommer til å huske på i lang tid framover. Gryntingen fra flodhestene som høres ut som de ler av deg, lysing etter øyne i gresset før man våger seg ut på do om natta, bading med elefanter i bakgrunnen, store edderkopper og laaange gåturer med lite vann. Vi fikk virkelig en smak av Afrika:)

Mine tålmodige kjære…

Ser det begynner å bli fryktelig lenge siden jeg har skrevet noe her nå, og det beklager jeg.  Hadde et par travle uker før ferien – ja, jeg har hatt ferie - og etter at jeg kom til Gabs igjen har jeg ikke hatt internett på rommet mitt. Men nå er det tilbake:) Ferien ble tilbragt i Okavango-deltaet med fire tyske venner og tre lokale guider. Fem dager med telt og kano i bushen - FANTASTISK!! Når jeg får tid, forhåpentligvis om ikke altfor lenge, skal jeg få skrevet litt om det. I mellomtida får dere et par smakebiter på hva som venter…

 

 

Ellers har jeg det veldig bra for tida, til tross for at varmen begynner å bli uutholdelig! Tror jeg må gjøre som de lokale jentene her og gå til anskaffelse av en paraply…men ser av værmeldinga at i Bergen er det 7 grader og regn, så jeg klager ikke!!;)

Hverdagsliv

I går morges møtte jeg en diger vanndam utenfor rommet mitt. Det var tydeligvis en lekkasje under vasken, som resulterte i flere liter vann på kjøkkengulvet… Så da var det bare å ta turen til Mr. Basimas kontor for å rapportere. Rapporten måtte jeg ta med til vedlikeholdsavdelingen på andre sida av campus. Jeg visste allerede hvor de holdt til, for i forrige uke gikk jeg dit med rapport om at vi ikke hadde varmt vann. Det har skjedd før, men da kom det i hvertfall kaldt vann ut at varmtvannskrana. Denne gangen kom det INGENTING, så det var tydelig at de hadde koblet fra et eller annet. Det går greit med en kald dusj en gang iblant, men en uke uten varmtvann er litt i lengste laget. Nå har vi varmet vann på komfyren og dusjet med en bøtte. Litt mer tungvint. Men ja, jeg ruslet i alle fall i vei, for vi ville gjerne få ordnet dette før helga. Siden det hadde kommet minst fem liter i løpet av natta, ville det bli ganske så mye i løpet av en helg! Jeg leverte fra meg papirene til en hyggelig mann som sa han skulle prøve å få sendt noen samme dag. Og det gjorde han visst og, for da jeg kom tilbake fra biblioteket på kvelden sa Sadi at de hadde vært her. Men fortsatt drypper det ganske så godt! Nå har vi satt en kjele under røret, lagt et sengeteppe på gulvet for å ta unna det meste, men likevel var det en dam på gulvet igjen i morges… Vi må nok vente til over helga med å få det fiksa, men akkurat for øyeblikket er ikke lekkasjen noe problem lenger – nå er nemlig vannet forsvunnet helt!

Til nå har denne bloggen dreid seg om reiser og ”events”. Men det meste av tida her nede går med til ganske så hverdagslige ting. Jeg går jo for eksempel på skole. Og de siste ukene har jeg fått kjenne på de første virkelig frustrerende situasjonene. La meg gi et par eksempler:

Mandagen etter vi hadde vært i Tsabong skulle jeg levere en oppgave. Jeg hadde ikke gjort den helt ferdig, i god Arnhild-stil, så søndag kveld gikk med til det. Problemet kom dagen etter da jeg hadde lyst til å printe denne oppgaven. Cecilia og Tebby mente det var en printer i bokhandelen, så jeg tok med meg usb-sticken min dit ca en halvtime før jeg hadde neste forelesning. Der så jeg ingen printer, men jeg så en lang kø. Og hvis det var stedet hadde jeg ikke sjans. Så jeg tenkte: kanskje foreleseren bare kan få med seg usb-en og printe på kontoret sitt. Jeg hadde en annen forelesning først, så jeg måtte bare satse på at det gikk greit.

Lørdagen i Tsabong fikk jeg sms fra ei venninne om at vi hadde fått en oppgave i dette faget, som skulle være ferdig til onsdagen. Greit, det skulle jeg klare. Måtte bare få unna økonomioppgaven først. Så jeg møtte opp i klassen klar til å få litt info om denne oppgaven. Det viste seg imidlertid at det var en gruppeoppgave. En skriftlig del skulle leveres, og så skulle det være en muntlig presentasjon på onsdagen. Det var litt verre. Jeg visste med andre ord ikke hva oppgaven gikk ut på og heller ikke hvem jeg skulle jobbe med. Så da foreleseren avsluttet timen sprang jeg fram for å spørre. Jeg fikk vite ett navn, Thomas, og så en gutt vinke fra fjerde rad. “That’s your man – don’t lose sight of him” var ordene fra foreleseren. Så jeg gikk ned for å snakke med han, men hadde ikke tid til å være med på noe planlegging siden jeg hadde økonomiforelesning rett etterpå. Jeg fikk nummeret hans og avtalte å ringe han da forelesningen var ferdig.

Da jeg kom til økonomiklassen hadde alle andre jeg snakket med printet ut oppgave, så da kjente jeg at jeg ble litt stressa. Jeg satt der det første kvarteret, men det endte med at jeg skulket resten av timen (som ikke var mye å gå glipp av for å være ærlig…) og gikk for å få printet. Ei jente foreslo at jeg kunne gå til Head of Department, så det gjorde jeg. Det møtte jeg en meget lite hjelpsom sekretær, som viste til skiltet på døra som sa “I do not print for students”. Jeg spurte om hun ikke kunne gjøre et unntak kun denne ene gangen, siden det hastet, og var første gang jeg printet noe og virkelig ikke ANTE hvor jeg kunne få gjort det. Men svaret var fortsatt NEI, etterfulgt av noe sånt som “You international students always get me into trouble!!” Kjente tårene sprengte på da jeg lukket døra, for dette hadde jeg ikke regnet med. Dama foreslo at jeg kunne gå til IT-services, som skulle holde til lenger borti gangen. Jeg gikk dit, og møtte en låst dør. Herlig! 20 minutter igjen til timen var ferdig… Like ved kom jeg plutselig over et datarom fullt av folk. Jeg spurte en gutt om han visste hvor jeg kunne få printet ting, og han sa jeg kunne gjøre det der. Han logget seg på med sitt studentnummer, fant dokumentet mitt og trykket “Print”. Ok. Bra. Nå hadde jeg fått ordna det. Jeg måtte bare gå til et annet rom for å hente utskriften. Og selvfølgelig var denne døra også låst! Rommet ville bli åpnet igjen klokka to, men det ville være for sent for meg! Da hadde jeg bare ett siste håp, og det var å gå til det internasjonale kontoret i administrasjonsbygget som er et lite stykke unna… Det traff jeg heldigvis ei hyggelig dame som gav meg tilgang til en pc og en skriver. 13.30 hadde jeg utskriften i hånda, og småsprang tilbake til klasserommet. Der hadde de avsluttet ti minutter før tida, og folk var akkurat i ferd med å forlate stedet. Jeg rakk såvidt å stikke oppgaven i hånda på professoren før han løp avgårde… ALDRI MER sier jeg bare. Heretter skal jeg printe ting dagen før det skal leveres! Og jeg har nå funnet ut at de fleste faktisk printer ting utenfor campus! Det er visstnok to printere på biblioteket, men der må man logge seg på med brukernavn og passord, noe jeg ikke har klart foreløpig.

Etter mitt lille printemareritt ringte jeg Thomas, og han sa han kunne komme og møte meg og gi litt info om oppgaven. De hadde ikke gjort noen ting, verken på fredagen eller denne dagen, men hadde avtalt å møtes dagen etter klokka ett for å skrive oppgaven. Noe som betydde at jeg måtte skulke et annet fag for å bli med. Ok, det var mandagen, og bare begynnelsen på den fryktelige uka.

Tirsdag møtte jeg opp ved fontenen utenfor Social Sciences klokka ett, og oppdaget at det var KUN gutter der. Så der satt jeg og skulle skrive oppgave, ei hvit jente blant åtte svarte gutter. Interessant. Etter ei stund kom også ei jente, som viste seg å være 18 år, så heller ikke hun hadde særlig autoritet i forhold til dem. Jeg prøvde å komme med noen forslag og synspunkter, og endel ble tatt med. Det sier seg selv at når ti personer sitter sammen og skal skrive en oppgave kan det ikke bli særlig effektivt. To sider tok fire timer. Det gikk greit ei stund, helt til en av gutta ble veldig utålmodig, og utnevnte seg selv til chairman of the group, og sa “my word is final”. Ok, greit nok å ha noen til å styre ting litt, og få effektivisert arbeidet. Hadde det ikke vært for at denne fyren var usannsynlig irriterende. Han satt der og lirte av seg den ene setningen etter den andre, og min personlige mening var at han pratet TØV! Han kom med innviklede ord og formuleringer som virkelig ikke hadde noe med saken å gjøre. Og jeg var den eneste som kommenterte det. “Sekretæren” hans noterte, og de seks andre gutta satt og sa ingenting. Jeg prøvde å ikke angripe, men heller komme med saklige spørsmål og kommentarer, men han var ikke til å rikke. Jeg kjente jeg ble mer og mer provosert, men til slutt kapitulerte jeg og sa “you know what, never mind – just do it your way!” Etter at oppgaven var “ferdig” måtte vi bestemme hvem som skulle gjøre presentasjonen neste dag, og selvfølgelig ville de ha meg til å gjøre det!! Jeg sa at det kom ikke på tale, og til slutt ble det godtatt. Hadde det vært min oppgave skulle jeg med glede gjort det, men å stå der og presentere noe jeg ikke selv kunne stå inne for, det hadde jeg veldig lite lyst til! For oppgaven var virkelig ikke bra… Så det endte med at Mr. Chairman skulle gjøre presentasjonen. Da jeg forlot stedet kjente jeg igjen at tårene presset på, og da jeg kom tilbake til rommet mitt slapp jeg dem løs. Mine første tårer i Botswana. Jeg kjente også at jeg på en eller annen måte var nødt til å få ut aggresjonen min, så det endte med at jeg tok på meg joggesko og gikk bort på nasjonalstadion og løp noen runder. Det hjalp.

Dagen etter da Mr. Chairman var ferdig med presentasjonen (som forøvrig bare var å lese opp det vi hadde skrevet…) kom det flere krasse spørsmål og kommentarer fra de andre elevene, som han ikke kunne svare på. Jeg svarte på ett av dem fra salen. Det verste var at det som kom opp var nøyaktig de samme tingene som jeg hadde påpekt dagen før, mens vi satt og skrev oppgaven…på den ene siden var det irriterende, fordi hvis jeg bare hadde stått på litt til kunne oppgaven blitt mye bedre. På den andre siden tror jeg han husket tilbake og skjønte at han kanskje burde vært litt mer åpen for innspill og ikke bare totalt ignorert alle andres meninger! Så aldri så galt at det ikke er godt for noe, I guess… Har i alle fall bestemt meg for at karakterene ikke kommer til å bli hovedfokus her nede. For det første fordi man har lyst til å drive med andre ting enn kun skole, og for det andre fordi man rett og slett ikke alltid har muligheten til å avgjøre sin egen skjebne når det gjelder sånne ting her nede. Har gruppeoppgaver eller framføringer i de fleste fag, og alt teller på den endelige karakteren.

Torsdagen hadde jeg lyst til å få kopiert fra noen bøker på biblioteket. Det er nemlig sånn at pensumlistene her er endeløse, og få av bøkene finnes i mer enn ett eksemplar på biblioteket. Har bestilt noen bøker fra bokhandelen her også, men de lar vente på seg… I alle fall, jeg gikk for å kopiere, og etter å ha sjekket alle etasjene fant jeg ut at det var TO av ELLEVE kopimaskiner som virket. Resten var defekt på en eller annen måte. I tillegg var det ingen av disse som kunne gi meg en liggende kopi sånn at jeg kunne få to sider på ett ark. For å gjøre dette måtte man mate kopimaskina med papir manuelt fra den ene sida. Så jeg gikk og forklarte situasjonen for ei dame og spurte om de hadde noe papir. Men det kunne hun ikke gi meg. Papir fylles på om morgenen, og så blir skuffene låst. Jeg prøvde å forklare igjen at det ikke hjalp meg så mye om det var papir i skuffene fordi jeg måtte putte det inn på sida, men hun kunne “dessverre ikke hjelpe meg”. Så etter å ha kasta bort en time på ingenting på biblioteket gikk jeg tilbake til rommet mitt. Biblioteket er forøvrig veldig nytt og fint!

Biblioteket

Statuen foran biblioteket symboliserer hvordan byggingen av dette universitetet ble finansiert: nemlig ved at alle innbyggerne i Botswana gav en ku hver (som er verdt ca. 1000 kroner)

Det var et lite innblikk i noen av mine frustrerende øyeblikk de siste ukene. Håper ikke dere nå sitter igjen med inntrykk av at jeg mistrives og vil komme meg vekk herfra! Har fått det litt på avstand nå, og kan smile av det, men den uka følte jeg virkelig at verden gikk meg litt imot! Ellers trives jeg fortsatt godt her nede. Skoledagene kommer og går, og noen fag er mer interessante enn andre. Akkurat som det også er forskjell på forelesere. Jeg har to som er veldig dyktige; ei driftig dame fra Botswana og en mann fra Zambia. Det første han sa på første forelesning var “Don’t be late! If you’re ten minutes late, don’t bother to show up!”, og i begynnelsen kastet han faktisk folk ut hvis de var for sene. Nå har han imidlertid myknet litt. Mandag var første gang han ikke kom til timen, og det skjønte vi allerede kl. 09.02. For han er ALLTID presis, eller helst litt før tida. Dessverre er han en av de få. Jeg har en professor som alltid er sen, mellom 7 og 20 minutter…det er ganske frustrerende. Og jeg har en som avlyser forelesninger i hytt og pine. Den siste var i går. Fikk beskjed på onsdag da han sa: “det var noen som sa de syntes jeg ikke skulle komme på fredag, så da sees vi på mandag!” MERKELIG! Men dette er Afrika…  

Har nå fått tatt noen bilder av min nye familie, så tenkte jeg skulle skrive litt om dem. Den yngste er Tebogo, eller Tebby. Hun er 29 år, og min storesøster her i leiligheten. Hun studerer fysikk, og hun er virkelig nydelig.

Tebby

Har også fått en mor, Cecilia på 38. Hun er lærer og tar master i engelsk. Vi sitter ofte og spiser enten frokost eller lunsj sammen, og hun forundres stadig over mine matvaner. Som f.eks. at det er mulig å spise både en brødskive med skinke OG en med syltetøy i samme måltid! Eller at jeg kan spise både brød OG yoghurt. Eller drikke både juice OG te!!! Til gjengjeld ler jeg av henne når hun tygger kyllingbena sine, eller når hun for tredje gang samme dag sier at hun er trøtt og vil ta en “nap”. Cecilia har en datter på 13 år som bor hos moren hennes i en landsby i nærheten av Gabs. Hun har også en kjæreste, Kabelo eller KB, som bor her litt innimellom. I begynnelsen ble jeg litt skremt når denne høye, tynne fyren med lange dreads plutselig kom spaserende ut av dusjen, kun iført et lite håndkle, men nå begynner det å bli en vane. Cecilia er min private setswana-lærer, sammen med Sadi. De har nå begynt å snakke nesten bare setswana til meg om morgenen, og slipper meg ikke ut døra før jeg har fortalt hvor jeg skal – på setswana! Men det er gøy, for jeg merker at flere og flere ord og setninger fester seg i hodet mitt! Her er noen eksempler:

Ke ja sefitlholo = jeg spiser frokost

Ke ya go tlhatswa = jeg skal til vaskeriet

Ke ya go ja dilalelo go ko Thomas = jeg skal til Thomas for å spise middag

Ke ya go latlha matlakala = jeg skal ut med søpla

Ke tla go bona kgantele = ser deg senere!

Sadi er veldig søt, og hun er bestemora i familien. Jeg trodde egentlig hun var tanta mi, men forrige uke hadde hun en hofte ute av posisjon, og lurte på hvem av barnebarna som var gravid. For her fungerer det nemlig sånn. Bestemora får en hofte ut av posisjon når et barnebarn er gravid. Kan bare si at det ikke er meg. Til tross for at jeg har fått flere frierier og mindre forpliktende tilbud her nede. For eksempel var det en forrige helg som etter at jeg hadde avslått frieriet hans sa at vi kanskje bare kunne få et barn sammen, og at han kunne være mitt “small house”. For det måtte jo alle ha! Det snakkes mye om “small houses” her nede. La oss bare si at kona bor i det store… Men tilbake til Sadi: jeg ble lettere sjokkert da hun fortalte at hun har en datter på 22, for jeg ville kanskje gjettet at hun var 35 år. Hun har også to andre barn på 17 og 12. Sadi er lærer som Cecilia, og tar master i matte.

Sadi

DK er tanta mi, og hun har akkurat fått godkjent masterprosjektet sitt, noe som betyr at hun er ferdig som student ved UB, og vi hadde en liten feiring for henne i forrige uke. Hun jobber i “ministry of health” så vi ser ikke så mye til henne. Hun drar på jobb før jeg står opp om morgenen, og har som regel lagt seg når jeg kommer tilbake til leiligheten om kveldene.

Cecilia og DK

Siste kvinne i leiligheten er Manthati fra Lesotho. Hun har tre barn, og jeg tror faktisk hun også er lærer. Jeg har ikke snakket så mye med henne, men hun er alltid veldig blid og hyggelig. Har ikke noe bilde av henne ennå, for hun var hjemme en tur da vi hadde feiringen for DK.

Det var litt om hverdagslivet her på campus. Nå vet dere litt mer om hvordan jeg har det til vanlig. Og som dere skjønner er det både gode og frustrerende stunder, som alle andre steder!

Tsabong, here we come!

Forrige fredag startet tidlig. Alarmen var satt på 05.50. Da den ringte var det bare å hive seg i dusjen, få seg litt mat og pakke de siste tingene. Utenfor møtte jeg Franka og et par minutter senere også Mr. Tom. De tre andre lot vente på seg. Helge kom småspringende etter ei stund, og Sabine hadde tydeligvis forsovet seg. Vi måtte også bort å banke på Matt sitt vindu, og han fikk på seg klærne i en fart… Vi skulle til Tsabong, i sørvestlige Botswana, mot den Sør-Afrikanske grensen, og mot den store Kalahari-ørkenen. Vi hadde avtalt å møte Jerry og Melta på busstasjonen kvart over sju for å være sikre på at vi fikk plass på bussen som skulle dra klokka åtte. Det var heldigvis god plass da vi kom, men før vi forlot Gabs var det allerede flere mennesker som sto i midtgangen. Det skulle bli en lang tur…

Første stopp var i Jwaneng, som er en av diamantbyene her i landet. Botswanas økonomi er i stor grad basert på diamantindustrien, i tillegg til kvegdrift, som man kanskje særlig finner i de sørlige delene av landet. Vi hadde ennå seks timer foran oss, med et lite kvarters pause halvveis. Bussen var full, varm og svett, men heldigvis hadde vi vinduer som kunne åpnes.

Veien gikk gjennom tørr halvørken, og vegetasjonen ble mer eller mindre borte underveis. Vi hadde utallige stopp i små landsbyer, som lignet mer på det Afrika jeg hadde forestilt meg enn det vi har sett til nå. Små runde hus med stråtak. For det meste hadde vi greie veiforhold med asfalt, men omtrent to timer kjørte vi på grusvei. Dette fordi de tydeligvis drev og lagde ny vei på strekningen. Og de ville nok ikke at den svarte nye asfalten skulle bli skitnet til…

Rundt klokka fire på ettermiddagen ankom vi Tsabong, trøtte og slitne etter en lang tur. Hva nå? Meltas søster skulle egentlig hente oss, men hun lot vente på seg, så vi bestemte oss for å gå. Plutselig var det en bil der, som jeg egentlig aldri helt skjønte om var en drosje eller noen de kjente, men vi hev i alle fall all bagasjen inn der, og jeg og Sabine ble med. Det var en ganske merkelig følelse da vi kom til Meltas hus, to hvite jenter som ikke kjente en sjel, og heller ikke hadde noen som helst tilknytning til dette stedet. Det var tydelig at mange hadde kommet for anledningen, for det var folk overalt som drev og styrte på, masse unger som løp rundt, og mange hunder. Mannen som hadde kjørt oss sa vi måtte gå inn og hilse på de eldre damene, så det gjorde vi. Og vi ble ønsket varmt velkommen. Vi ble litt usikre på hvor vi skulle gjøre av oss, men følte oss mer komfortable utendørs, så vi bestemte oss for å vente der til de andre kom.

Vi trodde jo egentlig at vi skulle i bryllup til broren til Melta, kjæresten til Jerry, som altså er Mr. Toms klassekamerat. Det viste seg etterhvert at det ikke var Meltas bror, men fetteren hennes som skulle gifte seg. Jerry hadde faktisk heller aldri vært der og møtt familien hennes, så hvorfor ikke bare dra med seg seks fremmede mennesker i bryllup til kjærestens fetter?? Dette er Afrika…

Også her i brudgommens onkels hus var bryllupsforberedelsene i full gang, og gutta ble tatt med inn på et rom for å partere kjøtt. Og de hadde nok slaktet ei ku og et par geiter for anledningen… Vi jentene fikk også tilbudet om å prøve, men valgte å holde oss litt i bakgrunnen. Vi fikk også se hvordan de lagde chibuku, det tradisjonelle ølet som er et MUST i ethvert bryllup her nede. Det brygges på kornsorten durra, og står et par dager før det siles av.

Da det begynte å nærme seg sengetid plasserte vi alle tingene våre og oss selv på lasteplanet til en pickup. Vi ble kjørt et lite stykke, og endte opp i et lite hus som visstnok tilhørte kjæresten til Meltas søster. Sju stykker ble innkvartert på et lagerrom og i stua, som var de to eneste rommene i tillegg til kjøkken, bad og mannens soverom. Ingenting å si på den afrikanske gjestfriheten i alle fall!!

I ellevetida la vi oss til å sove. Jeg lå i midten av oss tre jentene, og havnet mellom to madrasser på gulvet. Men jeg sovnet i alle fall. Den gleden varte imidlertid ikke lenge, for omtrent 02.30 begynte en hane å gale rett utenfor vinduet vårt. Og det var ikke bare denne ene. Det kunne virke som den hadde en konkurranse gående med de fjorten andre hanene i nabolaget! Så da ble det ikke mye soving den natta. I sekstida sovnet jeg endelig, og fikk et par timer med søvn før vi måtte opp. Vi hadde nemlig fått beskjed om at bryllupet skulle starte klokka ti, og at vi ville bli hentet en halvtime tidligere.

Skyssen vår kom halv elleve. Og vi skulle faktisk også innom et par steder på veien før vi kom til brudens hjem. Men ingen lot til å la seg stresse. Tror faktisk ikke det ordet eksisterer her nede. Men vi kom fram til slutt, i ellevetida, og som vi jo egentlig burde ha tenkt oss hadde vi ikke gått glipp av noe! Her var mange folk i sving for å gjøre klart til bryllup. De tilberedte mat, og gjorde klar bruden, og vi fikk se begge deler. Vi fikk også se restene av kua som tydeligvis skulle serveres…  

Her i Botswana er det ikke på smått vis når man feirer bryllup. Det hele starter med forhandlinger om brudeprisen, bogadi, som skal overleveres i en egen seremoni et par uker før selve bryllupsfesten. Bogadien kommer an på hvor velstående familiene er, og kan være alt fra 4 til 20 kyr. Det er alltid kyr. Og for disse familiene var ikke det noe problem skulle man tro. Brudens far eide ca. 800. Men det er altså brudgommens familie som skal betale. Selve festen kan enten feires lørdag og søndag samme helg, eller to påfølgende helger. Den første av de to dagene foregår festen hjemme hos brudens familie, og det var denne vi skulle få være med på. Dagen etter (eller helga etter) tas bruden med til sitt nye hjem og det er fest hos brudgommens foreldre.

Etter å ha ruslet rundt ute ei stund bestemte vi oss for å sette oss ned inni partyteltet og vente. I ettida begynte endelig synginga og hylinga, og brudefølget kom dansende inn. Resten ble litt reprise fra forrige bryllup: presentasjon av den store familien, av oss, og så en tale av en prest, alt selvfølgelig på setswana. Jeg klarte faktisk å holde meg våken, men det var bare såvidt. Tror så godt som alle de andre av oss tok en liten blund. Det gjaldt også for en del av de andre gjestene…

Det var varmt og klamt og vi var trøtte, så det var godt da maten endelig kom. Etterpå gikk vi ut, og der traff vi på masse unger som var helt ville etter å bli tatt bilde av. Så vi knipset i vei.

Etter ei stund ropte Jerry noe om at de bare ventet på oss, og vi sprang avgårde. Vi skulle være med bort og ta bryllupsbilder. Vi klatret opp på lasteplanet på en pickup sammen med tjue andre. Og det var ikke snakk om å kjøre sakte og forsiktig! Her var det tut og kjør, og til slutt endte vi opp med å kjøre ut i sanddynene. Noen av bilene kom seg helt opp, men vår gravde seg ned i sanden, så vi måtte gå det siste stykket opp til stedet vi skulle ta bildene.

Etter fotoshooten bar det tilbake, og nå begynte dansinga og drikkinga. Det vil si, de fleste hadde nok begynt å drikke lenge før den tid. Noen var ganske på en snurr allerede da vi kom om morgenen… Men tilbake til dansing: de lagde en ring av folk, dyttet de hvite inn i midten og sa “dans”. Vi følte oss litt dumme der vi sto, men ristet løs som best vi kunne. Tror i alle fall de lokale folka syns det var moro… Og vi koste oss vi også. Vi fikk også være med å lage til desserten, og fikk med oss gaveoverrekkinga før vi dro. Vi bestemte oss for å ta en tidlig kveld siden vi visste vi hadde en lang reise foran oss dagen etter.

Morgenen etter ruslet i vei til hovedbusstasjonen, som var et lite skur og masse sand. Heldigvis var det lite folk på bussen fra starten av, så vi hadde god plass til å sove, men det fyltes opp etter hvert… Det gikk bare tre busser til Gaborone denne dagen, og denne som gikk klokka åtte var den siste! Vi måtte bytte buss i Jwaneng, og det viste seg at det var kun en minibuss som gikk derfra til Gabs. Den var knadd med folk, og i tillegg hadde vi bagasje i midtgangen. Setet var ikke bredt nok til både min og Mr. Toms rumpe, men vi knadde oss sammen som best vi kunne. I tillegg satt jeg oppå hjulet, så jeg hadde ikke noe særlig plass til bena. Sånn satt vi i nesten to timer. Jeg telte minuttene helt fra jeg så skiltet med Gaborone 82 kilometer… Det var rett og slett fantastisk da vi kom til busstasjonen og jeg endelig kunne strekke ut bena. Buksene var klistret til lårene, og vi var generelt ganske gode og svette alle mann. Men sånn er det å ta buss i Afrika! Og det ble en morsom helg, selv om vi nå har funnet ut at afrikanske bryllup er mer eller mindre like. Tror ikke vi kommer til å reise så langt igjen for så kort tid, for 16 timer på buss kan bli nok for en helg!

Wedding Crashers

Sist helg reiste endel av oss internasjonale studentene på overnattingstur til en cultural village, ikke så langt fra UB. Vi dro fra Gabs lørdag morgen, og det er tydelig at endel av oss allerede har vendt oss til “African time”. Det vil si at denne gangen var det de tyske og amerikanske studentene vi ventet på, ikke de lokale… Men vi kom oss avgårde vel en halvtime etter ruta. Første stopp var et museum i Mochudi, som er en landsby omtrent fire mil fra Gaborone. Veien ble smalere og smalere, og det var ganske utrolig at sjåføren klarte å manøvrere den digre bussen vår ned siste bakken. Busker og kratt skrapte ganske godt på begge sider, det skal sies, men vi kom oss helskinnet dit.

Den smale veien ned til museet

Dette museet viste litt av historien til det botswanske folket, dessverre var det ikke lov å ta bilder. Vi fikk se gamle kar som var brukt for å holde drikkevann kaldt om sommeren, redskaper, smykker, klær og bilder. Mens vi var der inne hørte vi plutselig sang og leven utenfor. Det var et brudefølge som kom dansende! Vi spurte om vi kunne gå ut og se, og Charity, den driftige dama på det internasjonale kontoret sa at det kunne vi. Vi kom etterhvert i prat med noen folk, og de sendte oss oppover mot brudeparet, og sa at vi gjerne kunne ta bilder.

   Damene prøvde å lære Sabine og Henni noen dansetrinn

Det var folk i alle aldre, og det var også fart i beina til de eldre damene. Da brudefølget skulle dra sa Charity at vi skulle bli med. Jeg vet ikke om hun hadde spurt eller om de hadde invitert oss, men i alle fall endte det med at vi slengte oss på. Først gikk turen til en eller annen hage for å ta flere bilder, og så dro vi til stedet hvor festen skulle holdes.

Andrea, Matt, Sabine og jeg med bruden

Noen av gjestene som hadde ventet tålmodig

Der var det allerede fullt av folk, og vi følte oss ganske stive og rare da vi prøvde å danse oss inn dit med resten av gjengen. Plutselig satt vi altså inne i partyteltet midt i et afrikansk bryllup!

Jeg, Anna, Sabine og Mr. Tom

Rafael og Charity

Middagen skulle egentlig starte klokka ett, og vi hadde en ny avtale klokka to. Da klokka rundet halv tre og vi enda ikke hadde fått noe mat skjønte vi at deler av dagens resterende program måtte avlyses… Så Charity tok noen telefoner og sa “vi kommer ikke likevel, eller vi kommer et par timer senere enn antatt”. Vi kunne jo ikke dra derfra før det startet! Først skulle familiemedlemmene presenteres; brødre og søstre, tanter og onkler, foreldre, besteforeldre, og også vi studentene fra UB ble presentert og ønsket varmt velkommen. Deretter var det bønn og heftig hallelujarop, og så enda litt mer prat på Setswana, som vi selvfølgelig ikke skjønte noe av… Vi var trøtte, vi var sultne og vi var varme. Endelig kom maten. Og det smakte!

Bryllupskaka

Vi spiste, måtte selvfølgelig danse litt, og så danset vi avgårde. Vi takket bruden og brudgommen, og de sa det var en ære for dem at vi hadde kommet. Tror jeg hadde følt det litt annerledes hvis 25 fremmede mennesker plutselig hadde invadert mitt bryllup!!

Vi danser oss ut…

Endelig utpå ettermiddagen nådde vi landsbyen hvor vi skulle overnatte. Vi ble møtt av fire-fem damer som ønsket oss velkommen med den karakteristiske afrikanske jallinga eller hylinga eller hva man nå skal kalle det. Jentene ble plassert i to hytter og gutta i telt. Vi var 8-10 jenter i hver hytte, og det var akkurat plass til oss på gulvet. Så samlet vi oss rundt bålet og fikk se litt tradisjonell afrikansk dans. Det var damer på rundt seksti år som hoppet rundt som om de skulle vært tjue. Og høvdingen på nærmere åtti var ikke mye dårligere han heller!! Etter ei stund måtte også vi ut på “dansegulvet”, og det var både pinlig og litt gøy…man må bare slippe seg løs og ikke bry seg om at man kanskje ser litt dum ut. For sammenlignet med disse damene er det ingen tvil om at vi blir litt stive i forhold! I åttetida fikk vi servert middag, og så ble resten av kvelden tilbragt rundt bålet med stjernene og månen som selskap. Det var virkelig en helt fantastisk stjernehimmel der! Tusenvis av bittesmå stjerner som du aldri ser når du er i et område med lys fra bygninger og gatelykter. Nydelig!

Morgenen etter startet vi tidlig med frokost klokka sju – vi skulle nemlig ta igjen programmet fra dagen før… Turen gikk til de berømte maleriene og Livingstones tre, og deretter endte vi opp i Mokolodi Nature Reserve.

Elles klatret opp i Livinstons tre

Der ble vi servert champagne før vi satte oss på safaribilen ut i bushen for å spise lunsj. Det var virkelig helt nydelig mat, både salater, papa (en slags pudding av maismel som alle spiser hele tiden), brød og kjøtt.  Og så bar det ut i villmarken til dyrene.

Sabine, Mr. Tom og Thomas baki safaribilen

Vi fikk se gepard (som visst var tamme…), struts, impala, vortesvin og neshorn. Men ingen giraffer eller elefanter – de var visst i stallen sin(!!) Ja, de hadde en stall til elefantene..! Likevel var vi ganske fornøyde, og trøtte, da vi satte oss på bussen tilbake til UB. Måtte ha meg en blund da jeg kom til rommet mitt. En virkelig innholdsrik helg, som ble litt annerledes enn planlagt!

Bryllupsreise…

Plutselig var det snart helg igjen, utrolig hvor fort ukene går her nede! Forrige helg var en del av oss internasjonale studentene på en kulturell ekskursjon i området rundt Gaborone. Vi skulle på museum, se hulemalerier og Livingstons tre, men endte i stedet opp med å slenge oss på et brudefølge som tok bryllupsbildene sine utenfor det nevnte museet. Og her nede er visst det ganske vanlig. Når noen gifter seg sitter man ikke hjemme og venter på en invitasjon - man drar dit! Så der satt vi, 25 utvekslingsstudenter og spiste bryllupsmiddag sammen med resten av familien. En ganske så spesiell opplevelse! Vi overnattet i en landsby, og dagen etter var vi på en liten game drive i Mokolodi Nature Reserve. Mer om det kommer over helga, for klokka sju i morra tidlig reiser Sabine, Franka, Helge, Mr. Tom, Matt og jeg til Tsabong. Det er en landsby i sørvestlige Botswana, på grensa mot Kalahari-ørkenen, en 6-7 timers busstur (angivelig…) fra Gaborone. Vi skal i bryllup, og denne gangen er vi halvveis invitert. På en måte. Det vil si - brudgommen er broren til kjæresten til en klassekamerat av Mr. Tom. Jeg gleder meg!

Otse og Kgale Hill

Forrige helg tilbød Justice (en av de lokale gutta vi har blitt kjent med) seg å ta oss med til en landsby litt utenfor Gaborone. Vi var omtrent ti stk, tok en combi ned til busstasjonen og buss derfra til Otse. Vi hadde kjempeflaks, for bussen var ganske full da vi kom, og kjørte etter ca ti minutter. Justice sa at man kan oppleve å sette seg på en buss tidlig om morgenen, og ikke komme avgårde før utpå ettermiddagen!

                        På bussen på vei til Otse

Det var en sjarmerende liten landsby som møtte oss, med masse sand, høner og unger. Et mindre hyggelig syn var at de fleste av mennene i denne landsbyen så ut til å ha den lokale baren/brennevinssjappa som samlingspunkt. Klokka tre om ettermiddagen. Vi rusla litt rundt og kikket, prøvde å bli venner med noen esler, gikk på besøk til Justices’ tante, adopterte et par unger på veien, og endte til slutt opp på en liten uterestaurant midt ute i ødemarka, i håp om å få oss noe middag. Den hadde egentlig stengt for en halvtime siden, men åpnet opp igjen og lagde mat kun for oss.

                   Meg og en av mine tre adoptivsønner

Da vi skulle hjem var det allerede blitt mørkt (det blir mørkt veldig tidlig her – ca halv sju), og vi gikk halvveis i blinde ut til hovedveien for å finne et busstopp. Etter kanskje et kvarters venting, kom en allerede overfull buss, sannsynligvis den siste for kvelden. Han så oss såvidt, og stoppet et stykke bortenfor der vi sto. Vi presset oss inn, og sto som sild i tønne de fire milene tilbake til Gabs. En morsom liten detalj er at her betaler man ikke når man går på bussen, men det kommer en dame rundt og tar imot penger. En litt stor, god og rund dame. Godt at ikke botswanerne er redde for litt kroppskontakt! Så nå har vi fått oppleve både den lokale kollektivtransporten og gjestfriheten:)

På søndagen bestemte vi oss for å bestige Kgale Hill, som ligger like ved et av de store kjøpesentrene her i Gabs. De amerikanske studentene var blitt advart av ambassaden mot å gå dit pga. fare for å bli ranet, men Matt og Lauren tok sjansen og ble med oss hardbarka europeere på tur. Resten var nemlig nordmenn, nederlendere og tyskere. Og vi kom oss trygt opp og ned! Når vi først kom oss dit vel og merke…

 

Vi hadde planer om å dra fra campus halv ni, og ringte en combi siden vi var så mange. Vi avtalte en pris på 6 pula per pers, som er det samme som du må betale for en drosje på den strekningen. Combien lot vente på seg, og i mellomtida kom to andre og lurte på om vi trengte skyss. Men vi hadde jo allerede en avtale, og ventet. OG ventet. Litt over ni kom en fyr og sa at han vi hadde snakket med ikke kunne komme, og hadde sendt ham i stedet. Han skulle imidlertid ha 80 pula til sammen, noe som var mer enn vi hadde avtalt. Men han var urokkelig og vi satte oss inn. Halvveis til fjellet ringte imidlertid en nokså sinna combisjåfør og lurte på hvor i all verden vi var blitt av?!! Så da skjønte vi at vi hadde blitt lurt… Vi konfronterte fyren, og det viste seg etterhvert også at han ikke engang visste veien dit vi skulle! Så han fikk til slutt jobbe litt for pengene, ved å surre rundt i området ca. 20 minutter før vi fant ut hvor stien begynte!

Lettere irritert over å ha blitt lurt og kastet bort tid, la vi til slutt i vei oppover fjellsida gjennom sand, busker og kratt. Vi brukte ca halvannen time opp, og det var vel verdt strevet. Det som møtte oss var en utrolig 360 graders utsikt over hele Gaborone og området rundt. Vakkert!

      Utsikt mot Gaborone Dam og den store ødemarken…

Helge, meg og Matt på toppen, med Gaborone i bakgrunnen

    Skiltet på toppen viste avstanden til både fjern og nær

Greetings from Gabs!

Hei, og velkommen til min splitter nye blogg! I god afrikansk stil har det dratt litt ut med å få opprettet den, men nå er jeg i hvertfall i gang!

Jeg ankom Gaborone, Botswana sist søndag, i et lite propellfly fra Johannesburg. Har skjedd masse her nede de første 12 dagene, og jeg kan ikke fortelle om alt. Men i alle fall: etter mye om og men, utallige timer på det internasjonale kontoret, “kom tilbake klokka to, klokka fire, over helga, i morra, i ettermiddag, i morra, i morra tidlig” er jeg nå E-N-D-E-L-I-G registrert som student ved University of Botswana! Det har vært en tålmodighetsprøve, og vi har virkelig fått en forsmak på “African time”… Har heller ikke blitt registrert på alle fagene jeg hadde satt opp, så regner med endel flere timer i kø for å få ordnet opp i det.

Eli og Henni foran vår lille DASH8

For de av dere som ikke vet det ennå skal jeg altså tilbringe mitt neste semester i Botswana, nærmere bestemt i hovedstaden Gaborone, eller Gabs. Det er en by med rundt 200.000 innbyggere, og her går det meste ganske så rolig for seg. Det virker ikke som det egentlig finnes noe sentrum her. Har sett tre-fire store kjøpesentre (som er overraskende like de vi har hjemme) og ligger ganske spredt rundt omkring, buss-og togstasjon og Main Mall, som er en gate med litt butikker, hotell, politistasjon, og parlamentsbygninger. Og i dag fikk jeg vite at det er pretty much it! Så noen storby er det ikke akkurat. Men jeg liker det. For å komme seg rundt kan man enten ta en combi (toyota hiace med plass til ca 15 passasjerer, koster ca 3 kr) eller en drosje (ca. 20-25 kr). Kollektivtransporten er ikke som i Norge, her står bussen og venter til den er full, og så kjører den.

Mr. Tom, meg, Thomas og Helge baki en combi. Ja, det ER litt trangt!

For de som lurer heter Mr. Tom egentlig Thomas, i likhet med to av de andre utvekslingsstudentene. Så for lettvinthets skyld heter den amerikanske Thomas nå Tommy, tyske Thomas nummer en Mr. Tom og tyske Thomas nummer to var den eneste som fikk beholde navnet sitt.

Alle de internasjonale studentene bor i the graduate village, som er en samling av åtte internater for de lokale masterstudentene. Det ligger sentralt plassert på campus, så det er maks ti min å gå til forelesninger. Vi har hvert vårt soverom, og deler kjøkken og bad med fem andre. Standarden er ganske bra; vi har dusj og wc, komfyr og kjøleskap, så egentlig alt vi trenger. Jeg bor for øyeblikket med fire jenter fra Botswana; Tebby, Sadi, DK og Cecilia. De er alle masterstudenter, i alderen 28-45 år, så jeg har nå fått en ny mor, søster og to tanter. Ei tysk jente; Sabine, bodde på det siste rommet en natt, men etter at vann kom rennende nedover veggen hennes fikk hun flytte til et annet internat.

Ett av internatene

Kjøkkenet mitt

Den første uka gikk stort sett med til orientering og sosiale events som fjelltur og middag i en tradisjonell landsby. Vi har fått råd om alt fra skolerelaterte ting, til sikkerhet, helse, offentlig transport og kulturelle dos and dont’s. Vi har fått beskjed om å alltid låse både døra til rommene våre, og ytterdøra, både når vi går ut og kommer inn, av sikkerhetsmessige årsaker. I begynnelsen brukte jeg ca fem minutter på å klare å få låst ytterdøra, nå er jeg nede i 2-30 sekunder, alt etter hvor kranglete låsen bestemmer seg for å være. Men ja, jeg begynner altså å bli venner med den:) Et annet punkt som ble nevnt sikkert fem ganger i løpet av orienteringa var “ikke forlat laptopen deres ved vinduet”. Ei av de amerikanske jentene har allerede klart å bli frastjålet sin ved å gjøre nettopp det, så da skjønte vi at det faktisk var alvor… Men stort sett er Gabs en trygg og rolig by, og jeg har ennå ikke hatt noen ubehagelige situasjoner i forhold til sikkerhet. Man raver ikke rundt alene her på kveldstid (det blir mørkt her ca kl seks), men så lenge man bruker sunn fornuft er man stort sett trygg.

Thomas, Sabine, meg, Kevin, Justice og Franka på thai-restaurant

Pat og Sebastian fra USA holdt intimkonsert for oss

Vi er ca femti internasjonale studenter her nede; tre nordmenn, tre nederlendere, tre svensker, åtte tyskere, en meksikaner, en haug med amerikanere, pluss noen afrikanere fra nabolandene. Veldig mye koselige folk, og jeg begynner allerede å finne ut hvem jeg kommer til å henge mest med de neste månedene. Har også blitt litt kjent med noen lokale studenter som jeg har fag sammen med. Det vi si, som jeg har hilst på etter at forelesninger har blitt avlyst, foreleseren ikke har møtt opp eller det har vært strømbrudd og umulig å gjennomføre undervisning… SÅ ja, ting tar tid her nede. Spent på hvordan det blir framover, men de sier at det er normalt at folk ikke møter opp den første uka. Det ene faget mitt hadde de ikke engang funnet en foreleser til; de visste faktisk ikke at det var på timeplanen for dette semesteret. Skal innom instituttet i ettermiddag igjen for å høre hvordan det blir. Og grunnen til at jeg har tid til å skrive på bloggen min nå, er at tre av de fire forelesningene jeg egentlig skulle hatt i dag, ble avlyst.

Jeje, det var en første liten rapport fra Afrika. Sola skinner, og livet er fint:) Får endel blikk her nede, men som en av ca femti hvite studenter, blant 15.000 svarte kan man vel ikke vente annet. Stort sett er folk veldig vennlige!